| Der to verdenshav møtes |
| Vann har alltid hatt en sterk tiltrekningskraft. Hvem vil vel ikke bo med utsikt over sjøen eller kunne løpe sin runde langsmed havet? Men hvorfor nøye seg med ett hav, når man kan ta to verdenshav i samme slengen? Sør-Afrika har kyst både mot Atlanteren og Det indiske hav, og mellom disse to går Two Oceans Marathon, verdens nest største ultraløp. Av Anna Stina Berg og Robert Alnebring Nå fins det sikkert ulike oppfatninger om hvor grensen mellom de to havene egentlig går, men vi holder oss til marinbiologene, og de sier grensen går ved Kapp det gode håp. Start og mål for løpet ligger i forstaden New Lands, rett sør for Cape Town. To Oceans Marathon er to løp, et ultraløp på 56 km og en halvmaraton. Begge løypene går sørover, og vi er aldri inne i selve Cape Town. Stinas halvmaratonløp Morgenen før løpet startet tidlig. Klokka 05.20 piper alarmen på klokka mi. Jeg kikker ut av vinduet, det er beksvart. Jeg slår på lyset med en gang, slik at jeg ikke skal sovne igjen. Vi har vært på startplassen for å vite hvor lang tid det tar å gå dit slik at vi skal slippe å stresse løpsdagen. Vi har heldigvis gangavstand til starten, og klokka kvart på seks går vi. Det var ingen tvil om hvor vi skulle gå, det var bare å følge strømmen av løpere og hjelpere. Halvmaraton starter klokka 06.20. Vi kunne legge fra oss overtrekksdraktene på en lastebil, og jeg var forundret over hvor smidig det gikk når en tenker på at det var 20.000 løpere med, omtrent likt fordelt på de to distansene. Jeg hadde imidlertid problemer med å finne fram til min startgruppe, og da jeg passerte startlinjen måtte jeg, til min store skuffelse, innse at jeg ikke ville få notert nettotid. Da er det greit å ha sin egen klokke ved siden av. Starten går på Main Road, utenfor Ohlsons Bryggeri. Main Road er nesten helt strak og går 15 km ned til kysten av Det indiske hav. De første to kilometerne kjentes det som om jeg bare fløt med massen. Det var trangt, men ingen knuffing, og det til tross for at mange gjerne ville framover i feltet. Jeg fordrar ikke å løpe når jeg ikke ser bakken foran meg, men her var det ikke mulig å finne noen løsning på akkurat det. Jeg prøvde meg en stund på ytterkanten, men det var ikke noe færre løpere der, så jeg karret meg inn på midten igjen. Hjelpsomme arrangører og praktfull natur Arrangøren gjør sitt beste for at løpet skal bli så bra som mulig for deltakerne. Det er mørkt når de første legger av gårde, så for å hjelpe dem som kanskje ikke ser så godt, har man funksjonærer ved de første kilometerskiltene; disse roper ut hvor langt man er kommet. Gaten ble litt bredere, og med en gang ble det mindre trengsel. Ved 3 km begynte det å gå utfor, ganske svakt, men likevel aldeles herlig. Det begynte å lysne, og vi fikk en fantastisk utsikt mot Table Mountain. Det er noe spesielt med lyset i Cape Town. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er, men det gjør fargene i naturen veldig klare. Med sola kom også varmen, og jeg begynte å løpe på skyggesiden av veien. Nå satte jeg ekstra pris på de kalde drikkeposene jeg hadde i hendene, de blå med vann og de grønne med sportsdrikk. Tøft møte med asfalten Det gikk lett, og livet kjentes herlig. Men så hendte det. Jeg gikk over ende og rakk ikke å ta meg for. Jeg husker at jeg gled på asfalten, som heldigvis var nylagt akkurat her. Jeg fikk raskt hjelp til å komme meg på beina igjen, og inspiserte de skrammene jeg hadde fått. Håndflatene hadde merkelig nok klart seg, men ikke albuene. Heldigvis hadde jeg knelange tights, og jeg kunne konstatere at de var hele. Men jeg turte ikke titte under dem, men nøyde meg med å se at det ikke syntes noe blod. Jeg fortsatte å løpe og fikk applaus fra tilskuerne. Det var oppmuntrende. Nå ble det også flere minutters prat med medkonkurrenter om hvorfor jeg ramlet. Nå gjelder det, ropte publikum da vi hadde passert 10 km-merket. Jeg hørte mange taktikkdiskusjoner i kompisgjengen og skjønte at vi nå var kommet til bakken, løypas tøffeste del. Etter å ha lest informasjonen på løpets hjemmeside hvor det ble advart mot nettopp denne delen, var jeg ganske nervøs for hvordan det skulle gå. I løpet av 3 km steg det fra 62 til 179 meter. Taktikken om å gå hardt ut og øke etter hvert, var ikke akkurat fristende, men jeg hadde bestemt meg for å løpe hele veien, om jeg bare greide det og det gjorde jeg! Skikkelig trøkk på lydnivået Det gikk ikke an å misforstå at vi hadde nådd toppen av bakken. Der var det musikk, drikkestasjon og jublende og huiende tilskuere. Det var bare skjønt å løpe utfor etter den harde motbakken. Dessverre hadde jeg glemt at det var en motbakke til før den virkelige utforbakken kom. Men den var jo bare 1 km lang, og høydeforskjellen var ikke mer enn 30 meter, så den skulle gå greit. Så gikk det utfor fram til Kirstenbosch hvor løypa igjen gikk sammen med ultraløypa. Nå løp jeg stadig mer midt i veien for å unngå litt av det enorme lydnivået fra tilskuerne. Musikken hjalp meg framover, delvis fordi den pigget meg opp, men også fordi det var godt med volum i høyttalerne. Den siste kilometeren gikk svakt oppover, og bilene som kom imot i det andre kjørefeltet, tutet oppmuntrende til oss. Målet lokket, og jeg ga litt ekstra gass på oppløpet. På den ene siden var det et VIP-telt med mye folk, på den andre siden var det fulle tribuner. I did it. Roberts ultraløp Ultraløpet starter klokka 07.00. Vi har hele den lange og rette Main Road foran oss. 15 km rett fram lyder kanskje ikke så morsomt, men stemningen er høy, både i og utenfor løypa. Over den høyre skulderen har jeg den klassiske silhuetten av Table Mountain, og foran meg reiser Kalkbaaiberg seg. ----------------------------------------------- Les hele artikkelen i KONDIS Bli medlem i KONDIS og få hele 8 nummer i året med KONDIS Bladet for alle kondisjonerende Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! FEBRUAR 2007 ÅRGANG 2007 KONDISARKIVET |
Der to verdenshav møtes
Artikkelen fortsetter under annonsen
